Du går nedover stranden. Solen reflekterer fra havet, vinden leker med håret ditt, lukten av saltvann brenner i nesa. Plutselig kjenner du den umiskjennelige lukten av råtten fisk, og før du vet ordet av det står du ansikt til ansikt med en død delfin, viklet inn i tau, plast og annet søppel. Det høres ut som skremselspropaganda, men det er veldig virkelig. Bare i Stillehavet flyter det en søppeldynge på 80 000 tonn plast, samlet opp ved hjelp av havstrømmene, og det er ikke det eneste stedet. Plasten som befinner seg i havet dreper flere millioner fisk og sjøfugler hvert eneste år.

De siste årene har det for alvor blitt fokus på forsøpling i havet, og da spesielt forurensing forårsaket av plast. Plasten som flyter rundt i havet har nemlig konsekvenser for alle nivåene i næringskjeden. Også for oss mennesker. At plasten var på vei inn i næringskjeden ble varslet av forskere allerede på 60-tallet, men det skulle likevel ta lang tid før alarmklokkene begynte å ringe.

Når det kommer til de store plastbitene som flyter på havoverflaten, så er dette et problem som vi langt på vei er i gang med å håndtere. Så lenge vi kan se plasten med det blotte øye så kan vi også fjerne den, men dette skjer ikke fort nok. Både små og store havdyr kan fort komme til å forveksle plasten som flyter rundt i havet med mat. Det finnes flere eksempler på at større sjødyr som hval og delfiner har blitt funnet døde med magesekken full av søppel. Hvis den spiser nok plast, kan det skape problemer med fordøyelsen, og hindre næring i å bli tatt opp i kroppen. Det er med andre ord snakk om en lang og smertefull død.

Et av de desidert største problemene med mikroplast, og spesielt nanoplast, er imidlertid at vi rett og slett ikke klarer å fjerne den. Det finnes ikke plast som ikke er fremstilt av mennesker, og plast er laget for å holde lenge. Det betyr også at det tar svært lang tid før det brytes ned i naturen. Det eneste som skjer med plasten i havet er at den, ved hjelp av bølger, steiner og sand, brytes ned i mindre og mindre biter. Når mikroplast brytes ned mindre biter, kalles det nanoplast. Disse små bitene havner i fiskene vi spiser og i vannet vi drikker.

Nanoplast er bare synlig gjennom mikroskop, og forsøk som har blitt gjort med fisker viser at det å spise nanoplast potensielt kan være svært skadelig. Dette er dårlige nyheter for alle som elsker fiskemat. Det finnes enda ikke forskning som tilsier at det er like skadelig for mennesker som det kan være for fisker, men det kan heller ikke utelukkes. Vi vet rett og slett ikke nok om konsekvensene av at nenoplasten inntar økosystemet.